17th
Kunst: Sovende kneip (Mercedes Mühleisen)
Gårsdagens etter min mening mest spennende utstillingsåpning er en mystisk installasjon laget av Mercedes Mühleisen, også kjent som en halvpart av performancegruppa Slutburger. Installasjonen bærer den kryptiske navnet «Kneipp sleeps alone» – det vil si, tittelen er bare kryptisk til du har sett et av objektene: aha! tenker du da - men like etter er hele installasjonen blitt kryptisk i hodet på deg, ikke bare tittelen. Eller gjaldt det bare meg?
Her er det sovende kneipbrødet. Men den mystiske klynkingen rundt køyesenga må du til Vestbanen for å høre. Og du må gjøre det raskt, for utstillingen står bare til søndag! Det hele foregår relativt bortgjemt i lagerskuret som for tida er akademistudentenes utstillingslokale på Vestbanetomta, kalt Galleri 21.24 og 21.25.
Nå var det heller ikke kneipbrødet som fascinerte meg mest i lokalet, for anledningen inndelt i tre rom: dvs en sal og to avlukker bak røde fløyelsdraperier, som i et gammelt horehus. Det jeg likte var musikken, etslags balkaninspirert sigøynertrekkspill proppet med surrealistisk melankoli, og de mørke og marerittaktige, men likevel ikke dystre videoinstallasjonene i hovedrommet og det andre (kneipbrødfrie) avlukket.
På det største lerretet står tre alvorlige menn med helt urørlige ansikter og hvert sitt stjerneskudd i hendene. Denne filmen er kanskje den som matcher stemninga i trekkspillmusikken best.
I samme rom står et bord av den rustikke typen som finnes i enkelte feriehus av typen tømmerhuggerinspirerte skogskoie: Bordet skal illudere en gjennomskåret enormt tjukk trestamme, og stolene er mindre stubber - bortsett fra at hele greia gjerne er laget av et plastmateriale som imiterer tre. Om Mühleisen har fått fatt i the real thing, eller har nøyd seg med imitasjonen, er det for mørkt til å avgjøre. Hovedsaken er uansett den rytmiske leken som projiseres ned på bordplata i form av en undereksponert film, hvor et vekslende antall hender dunker opp og ned, noen ganger med åpne håndflater, andre ganger med knyttet neve.
Det siste avlukket er formet som en korridor hvor du kommer inn i den ene enden, og møter en spøkelsesaktig skikkelse i motsatt ende, kledd i en slags lyseblå burka. Også denne er en bevegelig projeksjon, og du ser den komme inn fra siden, nærme seg en anelse, og bli stående stille med svakt flagrende gevanter før den forsvinner. At figuren ikke vandrer ut av bildet igjen, men forsvinner ved at filmen fades ut, understreker opplevelsen av et gjenferd i et hjemsøkt hus – skremmende, men også forheksende, tiltrekkende.
Mercedes Mühleisen: Kneipp Sleeps Alone (a journey should be done alone and by oneself because the heart is a lonely hunter).
Sted: Galleri 21.25 (Vestbanetomta)
Tid: Fredag 17. april - søndag 19. april kl. 12-16
PS. Dette innlegget havner kanskje på hovedbloggen min hvis jeg får ut fingeren til å redigere videoen jeg tok opp, men legger ut utkastet her med en gang, siden du har så få dager på deg til å få sett den. Men i tilfelle video, følg med på Bharfot-bloggen: http://bharfot.wordpress.com
Oppdatering 18. april: Nå har jeg skrevet en post på hovedbloggen også, mer reflektert og med en liten film. Du finner den her.
