24th
Sitat: Søvnløshet (Espedal)
«Dagene var fylte, kveldene også, og noen ganger, oftere og oftere, nettene; jeg satt ved skrivebordet. Jeg klarte ikke å avslutte skrivearbeidet, det ville ikke avsluttes, og fortsatte, mot min vilje, å holde meg i arbeid etter at jeg hadde lagt meg: ordene og setningene løp gjennom hodet som om innsiden av øyelokkene var et omvendt papirark som noen skrev på, et mørkt papir hvor ordene slo inn med full kraft, de lyste. Disse slagene av ord, av hele setninger, de holdt meg våken. De lyste opp, som når man tenner og slukker en lampe, de slo inn og lyste opp som om de var fulle av betydning, av en dypere mening, de inneholdt en hel bok. Jeg måtte skrive dem ned. Jeg tente nattbordlampen, ville skrive ordene ned, men med en gang jeg slukket lampen og lukket øynene, fortsatte ordene å komme, jeg vet ikke fra hvor. Jeg visste at setningene tilhørte arbeidet mitt, at jeg trengte dem; jeg måtte feste dem til papiret. Jeg tente lyset på nytt, sto opp av sengen og gikk ned trappene til arbeidsrommet, satte meg ved skrivebordet. Ingenting. Setningene var borte, eller de var ubrukelige, meningsløse, uforståelige og uten sammenheng; jeg kunne ikke bruke dem. Klokken var fire eller fem. Jeg tenkte, for andre eller tredje gang; det er på tide å gå til sengs.»
Tomas Espedal, fra Imot kunsten (2009, s37-38)
