«Dagene var fylte, kveldene også, og noen ganger, oftere og oftere, nettene; jeg satt ved skrivebordet. Jeg klarte ikke å avslutte skrivearbeidet, det ville ikke avsluttes, og fortsatte, mot min vilje, å holde meg i arbeid etter at jeg hadde lagt meg: ordene og setningene løp gjennom hodet som om innsiden av øyelokkene var et omvendt papirark som noen skrev på, et mørkt papir hvor ordene slo inn med full kraft, de lyste. Disse slagene av ord, av hele setninger, de holdt meg våken. De lyste opp, som når man tenner og slukker en lampe, de slo inn og lyste opp som om de var fulle av betydning, av en dypere mening, de inneholdt en hel bok. Jeg måtte skrive dem ned. Jeg tente nattbordlampen, ville skrive ordene ned, men med en gang jeg slukket lampen og lukket øynene, fortsatte ordene å komme, jeg vet ikke fra hvor. Jeg visste at setningene tilhørte arbeidet mitt, at jeg trengte dem; jeg måtte feste dem til papiret. Jeg tente lyset på nytt, sto opp av sengen og gikk ned trappene til arbeidsrommet, satte meg ved skrivebordet. Ingenting. Setningene var borte, eller de var ubrukelige, meningsløse, uforståelige og uten sammenheng; jeg kunne ikke bruke dem. Klokken var fire eller fem. Jeg tenkte, for andre eller tredje gang; det er på tide å gå til sengs.»
Tomas Espedal, fra Imot kunsten (2009, s37-38)
«Et spesielt epletre i hagen foran det røde huset, som om disse små, lyse blomstene skar opp luften, eller de skar opp pusten, man merket dem som kutt i pusten; den stikkende vissheten om at de hvite blomstene skulle bli epler.»
Tomas Espedal, fra Imot kunsten (2009, s20)
Autumn in Oslo. Photo: Oda Bhar.
Noe jeg liker med våren: Pink Life …
… and Pink Death.
Jeg blir ikke overrasket om det viser seg at jeg har byens fineste vei til jobb.
En vandring på rosa kronblader…
Du kan se flere bilder her.
En feministisk tegneserie? Noe så kjedelig! Tenkte jeg. Men nei, som du sikkert har gjettet: Jeg tok grundig feil. Fjorårets bok fra svenske Liv Strömquist er ingen politisk korrekt lærebok i statsfeminisme (haha), men en sylskarp satire over moderne og historisk kulturkvinneliv.
Fra konene til Stalin, Einstein og Jackson Pollock, via oppskrytte (fra et kvinneperspektiv) filmer som Leaving Las Vegas, til forholdet mellom Britney Spears og Kevin Federline - både tekst og tegninger er så smarte og sjarmerende at jeg stadig lo høyt for meg selv.
Og det beste er at du kan treffe Liv Strömquist på Oslo Comics Expo 2009! Tegneseriefestivalen finner sted førstkommende helg på Deichmanske bibliotek avd Grünerløkka, altså det gamle hvite huset på Schous plass, og du kan møte Liv fredag 22. mai kl 19. Her er festivalens presentasjon av henne. Du kan også lese mer om øvrige gjester: Olivier Schrauwen, Brian Wood, Pyton, Jason, Gunnar Lundkvist, Brian Bolland, Henrik Bromander, Simon Gärdenfors, Flu Hartberg og Tor Ærlig.
Og til slutt, i tilfelle du gikk glipp av den ovenfor - her zoomer jeg inn på et av bokas høydepunkter, forklaringen på hvorfor kvinner faller for avvisende menn:
«Fruktansvärt vanlig psykologisk mekanism: Han tycker inte om mig! Precis min åsikt om mig själv!! Gud, jag har träffat min tvillingsjäl! Vi har allt gemensamt! Jag måste dela mitt liv med honom!!» (Britney Spears ifølge Liv Strömberg.)
Oppdatering 20/5: Øyvind Holen har gjort et fint miniintervju med Liv Strömquist her, hvor hun bl.a. snakker mer om Britney Spears.
«Mine nerver er nu så mottagelige og min øvelse så stor at alt bliver kunst. Men så er det også kjøpt med fallit på alle andre områder. Jeg kunde ikke male disse billeder hvis jeg havde dårlig samvittighed, men jeg ved at de ting, der formørket mit liv var andre menneskers verk.»
(Edvard Munch til sin venn maleren Ludvig Ravensberg, under en god arbeidsperiode i Kragerø våren og sommeren 1909. Nedtegnet i vennens dagbok 9. juni 1909.)
Løytnantshjerte er den fineste busken jeg vet. Den kommer opp av jorda fra ingenting om våren, blomstrer med klaser av rosa hjerter i mai, vokser seg større og grønnere gjennom juni – og så visner den helt ned og forsvinner nærmest fra overflaten. Hele vinteren kan du nesten ikke se at den er der, før kraftige monsterblader skyter opp igjen i april.
Jeg har tidligere blogget om arten og hvordan jeg fikk min egen busk, og her er noen flere bilder fra i år.
Jeg tror grønnsakshandleren min synes sylteagurker er veldig vakre, siden han har stilt dem ut over halve gulvet sitt. Han går ihvertfall ikke etter regelen om at less is more.
